• Ida Holo

Verdensdagen for psykisk helse


«Jeg føler meg som den eneste i verden som har det sånn her. Jeg

er så unormal og rar»… Dette hører jeg ofte i terapirommet. Videre

sier mange: «jeg skulle ønske flere kunne snakke åpent om dette,

da hadde jeg ikke følt meg så alene».



Jeg opplever at mange skammer seg over de tankene og følelsene

de har, eller over at de har det vanskelig. I mange tilfeller er denne

skammen nesten vanskeligere å takle enn de tankene og følelsene

som gir plager i utgangspunktet. Det hjelper ofte lite at jeg sier: «du

er ikke den eneste; jeg snakker med mange som har det sånn».

Mange ganger opplever jeg at skammen først slipper litt taket når

de snakker med en venn, venninne, eller hører om andre som også

har det vanskelig. «Det er ikke bare meg!» sier de, litt mindre

motløse. Og: «jeg tenker jo ikke at han bør skamme seg, så

kanskje ikke jeg trenger det, heller?»

I dag, 10. oktober, er det Verdensdagen for psykisk helse.

Trenger vi en dag som denne? Mange synes det går inflasjon i

uttrykk som «åh, jeg har så angst i dag». At det er provoserende

når noen sier «jeg er skikkelig deprimert» når de har en dårlig dag.

Jeg kan være enig i dette. Er vi på vei til et samfunn der helt

normale reaksjoner blir betegnet som sykdom? Det tror jeg ikke

tjener noen. Livet er ikke for amatører; jeg tror ingen går gjennom et

liv uten å ha tøffe tider og å få noen arr på sjelen. Det er viktig at

vanlig strev ikke sykeliggjøres.

Men det betyr ikke at det ikke er viktig med åpenhet rundt psykisk

helse og psykiske helseutfordringer. For ingen skal trenge å

skamme seg over å streve psykisk. Det er faktisk helt menneskelig.

Verdensdagen for psykisk helse har som mål å «spre kunnskap og

gjøre det lettere å snakke åpent og fordomsfritt om psykisk helse».

Årets tema er «Livet under og etter pandemien. Vær

oppmerksom, vær tilstede, følg opp».

Pandemien har påvirket oss alle på ulike måter. Husk på at ikke alle

andre har hatt det eller har det som deg. Vis respekt for andre og

vær ydmyk for at alle er forskjellige. Del gjerne hvordan du har det,

del også det som er vanskelig, det som er «uperfekt». Det gjør at

andre kan være til hjelp når du trenger det. Din åpenhet kan også

hjelpe andre. Hvis noen deler med deg, strekk ut en hånd, og følg

opp. Legg handling bak de fine ordene. Et åpnere samfunn har

plass til oss alle, og kanskje kan det i fremtiden bidra til at noen der

ute kjenner at de ikke trenger å skamme seg for at de har det vanskelig.