«Jeg synes det er så deilig å kunne le litt av det!» sa en kvinne jeg jobber med for tiden. Vi hadde akkurat snakket om tvangstankene hennes. Hun er redd for at noe forferdelig kan skje hvis hun tenker feil tanke til feil tid. «Hvis jeg går forbi noen på gata og tenker «hva hvis jeg dytter ham foran trikken nå?», så gjør jeg det kanskje». Hun er også redd for å gjøre andre uønskede, impulsive handlinger. Denne frykten får henne til å føle seg slem, unormal og rar, og det har begynt å påvirke hvordan hun lever livet sitt. Nå tør hun ikke lenger ta t-banen, hun synes det er slitsomt å være på jobb fordi hun må passe på tankene sine hele tiden, og hun unngår å være med venner.
Lenge har hun skammet seg over innholdet i tankene sine, men etter noen samtaler begynte det å skje noe med hvordan hun forholdt seg til angsten. Hun fortalte at hun plutselig hadde sett for seg hvor komisk det egentlig var, det angsten prøvde å fortelle henne. Hun lo og sa «det er jo virkelig litt komisk – tenk hvis det virkelig var sånn at alle tankene mine kunne dirigere det jeg gjør. Tenk alle tingene jeg kunne gjort på jobb: kysset han kjekke kollegaen på kinnet, slå hjul der alle sitter og jobber, plutselig begynt å synge en sang foran alle». Og så lo vi, og kom på flere komiske scener som kunne utspilt seg hvis det virkelig var slik at det var et en-til-en-forhold mellom tanke og handling. «Det hjelper å ikke ta alle tankene mine så på alvor. Og jeg vet jo egentlig at tankene ikke sier noe om meg som person».
Fortell litt om deg selv; hvem er du?
Jeg er Marit, 40 år, opprinnelig fra Trondheim, men bor nå utenfor Kragerø sammen med min mann og våre to sønner på 9 og 12 år. Jeg er utdannet sivilingeniør, og jobbet som det inntil jeg for noen år siden ble sykemeldt og delvis ufør grunnet angst og kronisk utmattelse. Nå driver jeg mitt eget firma med en digital gruppe for kvinner med angst- og utmattelsesproblematikk (www.angsthjernen.no), i tillegg til Instagram-kontoen @angst.humor.
Jeg opprettet @angst.humor for å spre kunnskap og forståelse om angst og psykisk helse, i tillegg til usynlig og kronisk sykdom. Jeg ønsker å bidra til å synliggjøre, normalisere og ufarliggjøre disse temaene. Jeg har alltid hatt mye humor i mitt liv, og for meg ble det naturlig å ta med meg humoren inn i disse delene av livet også.
Jeg bruker det som et hjelpemiddel for å takle angsten bedre og for å lettere kommunisere om angsten til andre. Det å bruke selvironi innebærer jo imidlertid å ha evnen til å se seg selv utenfra, så humor har også hjulpet meg til å få bedre innsikt i egne utfordringer. Humor bryter dessuten ned tabuer og gjør det lettere å snakke om ting.
Jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra de som følger kontoen, og det setter jeg stor pris på. Det som går igjen er høy gjenkjennelsesfaktor, både på de humoristiske og de seriøse innleggene. Flere sier at jeg beskriver situasjoner, tanker og følelser som de selv ikke klarer å sette ord på. I tillegg er det også flere pårørende som har tatt kontakt med meg og uttrykt takknemlighet for det innblikket jeg gir i et liv med angst, slik at de kan forstå sine nærmeste bedre.
Angstlidelser kommer i mange ulike former, grader og med ulike årsaker, og vi mennesker er forskjellige og sammensatte individer. Jeg synes derfor det er vanskelig å komme med noe konkret (og ikke for omfattende) råd. Selv er jeg opptatt av å formidle at det sjelden finnes noen «quick fix» eller vidunderkur. Jeg tror det er lurt å jobbe med både eksponering og med dypere underliggende årsaker som traumer, innlærte mønster og dårlig selvfølelse. Angst regnes som en psykisk lidelse, men er i aller høyeste grad også fysisk. Det er derfor lurt å inkludere resten av kroppen i behandlingen, f.eks. gjennom avspenningsøvelser og generell stressreduksjon.
