• Angstklinikken

"Nå koser vi oss, dere!"


Jeg har mange ganger tenkt at jeg er aller mest glad i førjulstiden. Når det beste fortsatt ligger foran oss, når jeg kan (noen ganger ulovlig tidlig) begynne med julemusikk og julebrus. Sette lys på trærne ute, begynne å bake julekaker, glede meg. Når det fortsatt ikke er så mye press på at alt skal være så hyggelig og bra. Jeg føler at tidlig desember er som en fredag. Julaften er som lørdag, og med 1. juledag kommer begynnelsen på en søndag. Det er noe bittersøtt ved at det er over. Og med søndag, kommer ofte melankolien. Alt som ikke ble, hvordan det er et år til neste gang; nye sjanser for en bedre jul kommer ikke rett rundt hjørnet.


Og særlig på lørdagen, på julaften med stor J, så skal vi jo ha det så inderlig godt og ukomplisert. Det er ikke egentlig plass til de vanskelige følelsene akkurat den dagen. Det er skyhøye forventninger fra alle kanter om at nå skal vi skikkelig kose oss. Det er så skjørt, at nesten den minste ting kan knuse stemningen. En feil kommentar, et smil på feil plass, en bemerkning som kan misforstås. En hilsen som uteblir. Hjertet synker ned i magen, illusjonen er brutt. Jula handler om følelser, og den handler om relasjoner. Og med følelser og relasjoner så kommer det også ofte krøll. Gamle konflikter, skjeve rollemønstre, haltende danser som vi umerkelig havner inn i. Vi sier for lite, vi sier for mye. Vi setter ikke grenser, eller vi blir malplassert strenge. Vi skal være oppå hverandre, og alle har vi ulike forventninger, behov og ønsker.


Og det er som at jo mindre plass vi gir til de vanskelige følelsene, jo mer presser de seg på. Det er som om fordi det nettopp "bare" skal være så bra, at det derfor ikke blir det. Samtidig ser jeg andres feiringer gjennom rosenrøde brilleglass og føler at alle andre har en jul der øynene glitrer hele tiden og det ikke finnes skuffelser noen plass.


Men når er livet sånn? Det får meg til å tenke på diktet «Hvor hadde vi det fra?» av Kolbein Falkeid, der det står:

Men hvem sa at dagene våre

skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld

stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?


Og hvem sa at jula bare inneholder glitrende, gode følelser? Hvor hadde vi dét fra?


Jeg snakket med en mann her om dagen som sa «Jeg gruer meg til å være med familien min i jula, fordi jeg er redd for å få angst når jeg er med dem. Og da får jeg så dårlig samvittighet, for man skal jo liksom bare glede seg til det». Og da måtte vi snakke en stund om at det jo ikke er noe rart å grue seg litt til jula, når man jo nettopp bare vil ha det fint med dem man er aller mest glad i. Det er heller ikke noe rart å bli lei seg, skuffet, sint eller frustrert når man, på årets høydepunkt av en dag, ikke kjenner at alt er helt fantastisk.


Det å ha ambivalente følelser for julen trenger ikke å bety at noe er galt. Det er helt naturlig, og hvis man anerkjenner at sånn er det bare - ja så tar det faktisk litt mindre plass. Og nettopp da er det mer plass til gleden.

God (nok) jul til alle dere fra oss i Angstklinikken.