Jeg går stadig og ønsker jeg burde vært en litt bedre mamma, en litt bedre venninne, sett litt freshere ut, vært litt bedre trent. Jeg måler meg med naboer, venner og andre jeg møter og synes stadig jeg kommer litt for kort. Noen som kjenner seg igjen?

Vi mennesker er eksperter på å sammenligne oss med andre og stadig søke og forbedre oss selv. Dette kan være bra. Jeg liker å holde foredrag. Når jeg ser en foredragsholder som er skikkelig dyktig blir jeg inspirert til å trene og utvikle meg videre. Men! det er fort å gå i den andre fella. Når jeg føler alle mestrer mammarollen og jeg selv tar meg i å være den irritable mammaen jeg ikke ville være, eller når jeg ser naboen sitt ryddige velstelte hjem og mitt hus ser ut som det har vært lynnedslag, så kjenner jeg på skam, jeg blir lei meg og jeg tenker mye negative tanker om meg selv.

Mennesker sammenligner seg med hverandre, det er ikke til å unngå. Det ligger i vår natur å se oss selv i forhold til de vi har rundt oss for å vurdere hvordan vi selv ligger an på skalaen. Barn gjør også dette. Det er en naturlig del av å danne en identitet, vi finnes i relasjon med andre – du har større føtter enn meg, jeg løper raskere enn deg osv. Selvtillit handler også mye om å se seg selv i forhold til andre. Man får selvtillit når man ser at man mestrer oppgaver på lik linje eller bedre enn andre.

Alle mennesker har noen områder i livet de mestrer bra, men vi har alle også har mange områder i livet vi kanskje ikke mestrer eller kun er sånn middels gode på. Utfordringene oppstår når vi lever i et samfunn der det tilsynelatende kan virke som om alle presterer på alle områder i livet. Når vi til stadighet blir pepret av bilder “det perfekte” fra instagram, snap osv.

Hjernen vår er mester i å ta snarveier. Vi klarer ofte ikke å ha et kritisk blikk til de inntrykkene vi får. Vi glemmer at når vi ser bilder av naboens perfekte hjem eller enda et gjennomført maraton, så er det andre ting i livet de ikke får gjort som du kanskje får gjort. Som at du kanskje har brukt to timer til å pusle med barna dine eller tatt en kopp te med en venn som ikke hadde det helt greit. Vi måler oss opp mot et urealistisk ideal der vi alltid kommer til kort. Det er ingen mennesker som klarer å prestere på alle områder samtidig. Likevel er det dette mange av oss streber etter. Vi har alle ulike ting vi er gode på, vi har alle ulike ting i livet vi mestrer. Ved å akseptere at vi ikke kan klare å utmerke oss på alle områder og senke forventningene til oss selv vil livet kunne bli litt enklere. Ikke minst vil vi kunne trene opp evnen til å være glad i oss selv på tross av middelmådige prestasjoner.